Blodets oppildnende farge

Det første vi skal diskutere er blodets farge. Blodet består av røde og hvite blodceller, eller blodlegemer (corpi sangri på latinus), og det viser seg altså at blodet i utgangspunktet er både rødt og hvitt. Dette er to farger på én gang.

Men alle som har prøvd å blande farger vet at blå + gul blir grønn, og så videre. Og hva blir rød + hvit? Det blir selvsagt helt rødt. Derfor er blodet rødt, folkens. Dersom man kunne ta ut de røde blodlegemene, så bare de hvite var igjen, ville nok blodet bli så hvitt som den deiligste melk. Men dette er dessverre ikke mulig. De hvite blodlegemene er nemlig i mindretall, så etter å ha kjørt blodet gjennom en slags fargebasert sil, ville man sittet igjen med knapt en kaffekopp hvitt blod. Eller drøyt en femtedels melkekartong. Det er selvsagt langt fra nok til å holde kroppen i gang særlig mer enn noen minutter, og da spørs det, altså. I tillegg har de røde blodlegemene tross alt en livsviktig oppgave: De gir oksygen til alle de små cellene i kroppen. Så hvis man prøvde å lage hvitt blod, ville innehaveren av blodet plutselig bli kvalt innenfra, så og si, og krepere på flekken. Heller ikke dette er noen god løsning.

Så blodet er altå ufravikelig rødt, og det kan vi ikke gjøre noe med. (Blodet forandrer heller ikke farge hvis vi spiser forskjellige ting, slik som avføringen kan gjøre.) Denne skarpe rødfargen har fulgt oss i så mange tusen år at bare synet av den får oss til å reagere instinktivt på forskjellige måter, og da kan vi begynne å snakke om symbolverdier. Se bare her:

Rødt kan bety fare, og brukes på for eksempel advarselskilt og brannbiler. Røde ting er mye mer synlige enn både spygrønn, gusjelilla og selvsagt også turkis. Rødt tiltrekker seg nemlig oppmerksomhet ved hjelp av underbevisst psykologi. Skarp rødfarge brukes derfor hyppig i reklame og produktemballasje. Dette er reklamebransjen (og brannslukningsbransjen) meget vel klar over. Også i tyrefekting og i behandling av sjokkskadde personer har rødfarge vist seg effektivt.

Noen forskere, blant annet gjengen ved "National Blood Cell Research Institute of the Holy Saint Jesus" i blodforsknings-foregangslandet Venezuela, mener at denne oppmerksomheten er et urgammelt instinkt fra huleboertiden, da skader og blodsutredelser måtte få umiddelbart tilsyn for ikke å ende i den sikre død. Nåtildags har man jo plaster og sjukehus og blødningsdempende medikamenter og andre koagulatorer, og et åpent sår kan fint stå og pumpe seg ei stund uten at det gjør noe særlig fra eller til. Men langt inne i menneskehjernen har man selvsagt lyst å slippe det man har i hendene og forbinde og spjelke slikt så fort som råd er.

Så der ser man folkens: Blodet kan altså både skremme og tiltrekke. Det er kanskje en av grunnene til at vi er så glade i skrekkfilm, også? Kjør debatt!

---

Dere kan også stemme over hva neste innslag skal handle om:

1. Er det sunt eller skadelig å vise blod på tv? Kan barn bli traumatiserte av å se for eksempel Gadhafi som klaskes i hjel av sine sinte undersåtter? Eller kan det føre til bedre forståelse for kroppens mysterium og kanskje økt rekruttering til medisinske fag?

2. Kan man bruke blod i marengs?

3. Hva heter blod på alle andre språk enn norsk?